«Ha det pappa!»

12. januar, kl. 08:24:

«Ha det pappa!». Ordene fanget meg og jeg ble gående hvileløs gjennom Bergens gater sammen med Oda’s mamma, Inger. Det var ikke «Ha det pappa, jeg går på skolen», på trening, til byen. Det var dagen vi hadde ventet på i nær et år, og ordene falt sekunder før narkosen tok henne under, før en seks og en halv times skolioseoperasjon på Haukeland.
Det var blytunge steg og helt unaturlig å forlate Oda der inne alene på operasjonssalen. Men jeg holdt masken helt til dørene ble lukket bak meg.
Redsel, lettelse, uro, spenning og håp rev i meg der vi satt på Starbucks, med tårene rennende nedover kinnet over en varm kopp mokka.
Siden de første bildene av den skjeve ryggen dukket opp høsten 2013 har vi vært gjennom utallige blogger, Wikipedia sider, hørt gode og «onde» historier om skoliose. Da vi i januar 2014 kom til Haukeland, og kirurg Thomas Natvik, fikk vi beskjeden vi alle fryktet. Oda må operere, det er ingen vei utenom. Bildene fra Haugesund viste 46 graders skjevhet, og ved ny måling på Haukeland viste den 50 grader.
Men vi var i mot operasjon, fordi vi var usikre på utfallet. Vi hadde hørt historien om Sarah Louise Rung, vår fantastiske paralympiske utøver, som vant 2 priser under årets idrettsgalla. Vi hadde lest om smerter, sår som ikke gror, betennelse og måneder med utfordringer og langt sykefravær. Vi var i tvil.

Thomas ga oss tid til våren å tenke på det, og tusen takk for det. På vei hjem fra Haukeland i januar begynte praten så vidt å gå, men klumpen i magen var der. Men Oda var allerede den kvelden innstilt på at operasjon var den eneste utvei, men usikkerheten hadde tatt bo i oss. Vi må tenke mer. I juni, samme dag som sommerferien begynner, tar vi på nytt turen til Haukeland og ryggen er nå 55 grader. Det er ingen tvil lenger. Skal Oda blir frisk så må det gjøres nå. I god dialog med skolen og teamet på Haukeland bestemmer vi oss for å ta operasjonen i januar 2015.
16. desember var siste sjekk, og ryggen var nå 60 grader skjev og Oda hadde merket smertene mer og mer. Det nærmet seg operasjonen og vi håpet vi var godt nok forberedt, fysisk og mentalt.

Oda startet allerede høsten 2013 med opptrening hos Gard Fysioterapi, og Tone Seeberg, for å bygge opp kroppen så godt som mulig. Timevis er brukt på å bygge opp kjerne-muskulatur og fysikk. Oda har hele veien spilt håndball og dagen før operasjonen spilte hun siste seriekamp, scoret 5 mål og takket av med å kline ballen i vinkelen fra 9 meter. Tårene rant, men hun skal tilbake på banen!

12. januar, kl. 14:58.

Mobilen ringer og Inger tar telefonen. Tårene starter umiddelbart å renne, og jeg ser på Inger at dette hadde gått bra! «Hun er våken og dere får se henne om en times tid».

Det var lange minutter, men allerede 30 min. etter kunne vi igjen gi Oda en god klem. Det var godt å si «hei!». Helt omtåket og med opphovnet ansikt, var de første 2 trappetrinnene unnagjort. Det var bare 998 igjen, og her er det ingen pauser. Verden stopper ikke opp, tiden kan ikke settes på pause og neste trinn var allerede klart til å bestiges.
Men Oda har humor, selv når smertene river i den utmattede kroppen. Thomas kommer på visitt kort tid etter operasjonen og spør henne om hvordan hun føler seg. «Litt stiv i ryggen»….

Natten blir lang, og jeg sover med Oda på oppvåkningen. Hver time og ved minste klynk så var sykepleierne på plass. Oda var deres fokus. Vi sov i ca. 20 minutters bolker og halv syv var dagen i gang. Inger overtok og jeg gikk på rommet for å sove ut, men det ble med tanken.

Det har nå gått 6 døgn siden operasjonen, og for Oda har det vært en berg og dalbane. Smerter, utmattet, fortvilelse, redsel, glede og latter, alt i en rullende ball. Og ballen ruller fremover, den tar bare noen uventede svinger på sin vei. Men det er godt å være der uansett hvilken sving den tar. Oda er nå på bena og tar lengre og flere turer dag for dag. Små mål oppnås hver dag og latteren er tilbake for fullt! Dette går veien!

Jeg ønsker å rette en stor takk til personalet på Haukeland. For en flott gjeng, som gjør alt for at Oda og vi som er så glad i henne kommer oss gjennom denne utfordrende tiden. Takk til kirurg Thomas Natvik og hans team for en åpen og ærlig dialog gjennom året som har gått.
Takk til fysioterapeut Tone Seeberg ved Gard Fysioterapi i Haugesund som har bistått Oda i opptreningen før operasjonen. Vi ser frem til et godt samarbeid i tiden som kommer.

Takk til alle som har tatt turen innom oss, og takk for alle lykkeønskninger og fine meldinger!

Oda har fremdeles mange trinn igjen….men heldigvis tar hun flere i et jafs.

/ Jørgen.

Ett svar til “«Ha det pappa!»”

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..

%d bloggere liker dette: